Jeg dro til Irak – ikke for å bevise noe, men fordi Babylon fortsatt er der

Bagdad. Tigris-elven. Klokken seks om morgenen. En fisker står foran på en trebåt, og bevegelsen når han kaster garnet med høyre hånd er identisk med den på assyriske relieffer for to tusen år siden. Mutannabi-gaten på den andre siden av elven begynner å våkne – bokhandlere tar frem gulnede gamle bøker fra vanntette presenninger og legger dem på utendørsboder. Fra tehuset på skrått over veien kommer dagens første kullrøyk. Fra en høyttaler ved elvebredden strømmer arabiske morgennyheter – det irakiske parlamentet skal debattere en lov i dag, og programlederens taletempo er så raskt som om han må få sagt alt før ramadan-fasten begynner. Bare de fjerne kampflyene og de sporadiske duene som svever over hodet minner deg på at dette ikke er en gammel morgen i Mesopotamia, men Irak i 2026.

Jeg kom hit ikke av heltemot. Ikke fordi jeg ville 'utfordre' et land som vestlige medier definerer som farlig. Men fordi etter et søk på 'Iraq World Cup 2026', dukket det opp ikke bare reiseadvarsler på skjermen, men også et bilde av Babylon-ruinene – en to tusen fem hundre år gammel løve av blå glaserte murstein, omgitt av piggtråd i en støvete gårdsplass, nesten tom for mennesker. Tanken min da var: Hvis Babylon fortsatt er der, hvorfor drar ingen dit?

Irak ligger i Midtøsten, historisk kalt Mesopotamia – 'landet mellom to elver'. Tigris og Eufrat møttes her og skapte menneskehetens tidligste sivilisasjon: kileskrift, Hammurabis lovkodeks, de hengende hagene. Krig og konflikt siden 2003 har endret landets navn fra 'sivilisasjonens vugge' til 'konfliktsone'. Men Løven av Mesopotamia – Iraks landslag – vil i 2026 representere landet på verdensscenen i VM. For mange som aldri har søkt på Irak, er fotball den første grunnen til å åpne denne døren.

Mutannabi-gaten har Bagdads beste bokmarked hver fredag. Bøkene er som en rotet tidslinje: gulnede diktbøker ved siden av billige engelske lærebøker, politiske propagandablader fra Saddam-tiden ved siden av en sterkt brukt arabisk oversettelse av 'Harry Potter'. En bokhandler – med lesebriller og fingre farget grå av tiår med blekk og støv – sa til meg på engelsk: 'Under Saddam ble bokhandlene i denne gaten brent. De ble brent igjen da amerikanerne invaderte. Men bøkene døde ikke, elven forandret seg ikke.' Han pekte på Tigris utenfor: 'Denne elven er eldre enn alle våre regimer til sammen. Den har sett Babylons konger, Abbasid-dynastiets poeter, britenes stridsvogner – nå ser den på oss.'

Babylon-ruinene ligger omtrent 85 kilometer sør for Bagdad, en to timers kjøretur. Men disse to timene går gjennom minst fire militære sjekkpunkter og et luftrom som en gang var tett patruljert av amerikanske droner. Da vi ankom, var det bare to biler på parkeringsplassen – en tilhørte guiden, den andre en ansatt i Iraks antikvitetsmyndighet. Guiden, Hassan, er fra Babylon-provinsen. Han åpnet den store jernporten til ruinene like uformelt som om han åpnet bakdøren til sitt eget hus: 'Nå er det ikke turistsesong – Babylon er aldri turistsesong.' Han pekte på Ishtar-portens ruiner – dragene og oksene på de blå glaserte mursteinene var fortsatt intakte – og sa: 'Da Nebukadnesar II bygde denne porten, var Babylon den største byen på jorden. Nå – nå har den ikke engang en bussrute.' Stemmen hans hadde ingen selvmedlidenhet, bare en konstatering.

Lenger nord ligger Erbil (Erbil), hovedstaden i Iraks kurdiske autonome region, med en helt annen rytme og sikkerhetssituasjon. Citadellet – et av verdens eldste bosetninger, aldri forlatt på seks tusen år – reiser seg fra sentrum som en sandfarget kjempekake. En kurdisk student tok meg med til sin favorittgrillbod, og mens han spiste grådig, fortalte han historier om målene til Aymen Hussein (den irakiske spissen som vokste opp i Hawija). 'Han scoret et hodemål i kampen mot Oman,' sa han, 'den dagen så jeg direktesendingen på et tehus i Erbil. Hele tehuset hoppet opp – kurdere, arabere, turkmenere – den dagen var det bare én identitet.' Med grillspydet tegnet han en fotballbane på bordet og skrev to ord i midten: Irak.

南部美索不达米亚湿地——传说中的伊甸园所在地——是我在伊拉克看到的最后一个，也是最不真实的地方。芦苇搭成的浮动房屋（Mudhif）在水面上轻轻晃动，水牛只露出一个鼻子和一对弯角。一个船夫站在他的独木舟上用简单的英语说：'萨达姆曾经想过把这片湿地全部抽干——惩罚这里的沼泽阿拉伯人。水退了十年。然后美国人来了，水又回来了。现在——水退了又涨，涨了又退。湿地还是湿地。'他划了一下桨，前方惊起一群白鸟。不需要任何评论，事实本身已经有足够的分量。

在巴格达的最后一个晚上，我回到了Mutannabi街的茶馆。同一个位置，同一壶阿拉伯咖啡。旁边桌上，一个年轻人正在用阿拉伯语给朋友们翻译手机上关于伊拉克世界杯预选赛的新闻。偶尔蹦出'Mbappé'和'Messi'这样的单词——足球是全球通用的方言。我写下这最后一页笔记的时候，茶馆外面传来了宣礼声。底格里斯河在夜色中什么都看不见了，只能听到水流声。我想把一切都写在一个句子里，但Hassan——巴比伦的导游——在我离开时已经替我写好了：'你知道吗，尼布甲尼撒二世死后不到一百年，巴比伦就空了。但今天的旅游手册上，伊拉克只有'禁止前往'。这座城市的运气不太好——它被历史封了一个太高的头衔，又被现实压了太低的评语。'我付了咖啡钱。留言簿上签了名——虽然没有人会看。