Marokko-reise: Gjennom den røde byen, garveriet og Sahara – med nesen som kart

Første gang jeg planla en Marokko-reise, trodde jeg kartet ville begynne på Casablanca flyplass og tegnes gjennom Marrakech, Fès, Merzouga og helt ut i Sahara. Først etter at jeg var fremme, skjønte jeg at Marokko ikke folder seg ut i kilometer. Det gjør krav på deg gjennom lukt. Idet kveldsvinden stryker gjennom Marrakech, slår krydderbodene ut samtidig – safran, spisskummen, kanel og tørkede roser, som en hel gjeng gateselgere som snakker i munnen på hverandre. Jeg gikk sakte mellom sekkene, og plutselig hadde en kjøpmann lagt en klype Ras el-Hanout i hånden min – over tretti kryddere blandet sammen, og det luktet som en gammel karavanesti fra Sahara og helt inn under den røde bymuren.

Da mørket falt, tente Jemaa el-Fnaa-plassen den samme stien. Kullglørne sto på rekke og rad, lammefettet dryppet ned i ilden og sendte hvit røyk rett til værs; sneglens fennikelkraft, pølsenes svidde skorpe og den klare søtsmaken fra appelsinbodene – alt lå presset oppå trommeslagene og utropene. Noen dro deg mot menyen, andre satte frem en stol, og atter andre lo fra røykskyen og sa «China?». Jeg satt på en vaklevoren plastkrakk og så kjøttet bli snudd på spiddet, og brått forsto jeg hvorfor så mange sier at Marrakech sliter deg ut: det er ikke støyen, det er overfloden – selv luften har ikke et eneste tomrom.

I Fès er duftene eldre og mindre høflige. Medinasmugene er så smale at dere må gå sidelengs for å passere hverandre; fottrinn, eselbjeller og fjerne bønnerop blir slått tilbake fra veggene i lag på lag, som et ekko i stein. Jo nærmere Chouara-garveriet du kommer, desto tyngre blir luften – lukten av råskinn og ammoniakk tar svingen inn i neseborene før deg. Lærhandleren på takterrassen rakte meg en håndfull mynte og ba meg holde den under nesen. Myntens kjølighet reddet meg et lite øyeblikk, men nede på gårdsplassen lå fargekarene fortsatt utover i rødt, gult og indigo, og arbeiderne tråkket barbeint i fargen som om ingen tidsepoke hadde byttet ut metoden. Da skjønte jeg at historie ikke alltid ligger stille i et museum – noen ganger svir den i øynene og får deg til å renne i tårer.

Etter garveriet gikk jeg meg vill i Fès-medinaen i en halvtime til. I smugene kunne du ikke se himmelen, bare messingslagenes skarpe klang, duften av ferskt brød fra bakerovnen og den dumpe lyden av en ball mot en treport. En gutt i rødt marokkansk landslagsdrakt løp forbi meg med «Hakimi» på ryggen. Drakten var slitt nesten hvit av medinaens støv, men den var mer Marokko enn noe splitter nytt i en suvenirbutikk. Fotball her er ikke noe som stilles ut for turistene – den ruller i smugenes ekko, blinker på TV-skjermen i tehuset, og blir hverdag i det sekundet en gutt tråkker til og forsvinner rundt hjørnet.

Sørover fra Fès blir lukten langsomt tørket bort. I Merzouga har Sahara nesten ingen duft i det hele tatt. Dagens hete er ren: sand, sollys og himmel, alt som om fuktigheten er trukket ut; nesen går arbeidsledig, og du kjenner bare saltet på leppene og svetten i kragekanten. Om natten ligger du utenfor leiren og ser på Melkeveien – så lavt at den nesten vil ned på baksiden av dynene. Ingen byos, ingen garveristikk, ingen markedssødme, bare litt trebrent duft fra leirbålet. Guiden lot tekanne stå i glørne; mynteteen han skjenket bar med seg et snev av røyk, og selv sødmen var blitt tynnere, magrere, som en vind som aldri stanser. Det mest overveldende med Sahara er at den fratar deg alle dufter og lar deg høre din egen pust for første gang.

Tilbake i riaden gir Marokko deg luktene tilbake. Den tunge tredøren slår opp fra smuget, og innenfor venter en helt annen verden: et lite vannspeil, mosaikkvegger, appelsintrær og bitre appelsinblomster. Blomsterduften er ikke den svulstige, rett-frem søtmen fra parfyme – den er fuktig, langsom, som om vanndamp stiger langs flisene. Verten kommer med myntete; kannen holdes høyt, og den grønne teen skummer opp i glasset – sukkeret er nesten trassig raust. Første slurk synes jeg den er altfor søt. Ved den andre begynner jeg å godta den. Etter den tredje forstår jeg: sødmen i Marokko er ikke bare smakstilsetning, den er en måte å være vert på.

Det som virkelig fikk meg til å huske denne sødmen, var en tagine. I det sekundet lokket ble løftet, strømmet den langsomme duften av lam, løk, aprikos, kanel og gurkemeie ut – stikk motsatt av plassgrillingens heseblesende fyr. Taginen maser ikke; den lar kjøttet bli mørt i sin egen kraft, og lar fruktens sødme og kryddernes hete overtale hverandre langsomt. Ved nabobordet stirret noen unge på mobilen; Hakimi startet et løp på høyresiden, og hele bordet trakk pusten samtidig – et kollektivt «åh». Eieren så opp og smilte: nasjonalhelt, sa han, født i Spania, men måten han løper på, er Marokkos barn. Så skjenket han mer te, kannen like høyt som om han satte et stempel på dommen.

Den setningen fikk meg til å tenke på VM i 2022. Etter at Marokko nådde semifinalen, vil verden aldri se marokkansk fotball på samme måte igjen. Det er mer enn en «askepotthistorie»; det ligner mer duften som sitter i klærne lenge etter at røyken fra plassen har lagt seg. Bounous strafferedninger, Amrabats midtbanedekning, Hakimis panenka mot Spania – de bildene flettet identiteter fra Madrid, Paris, Amsterdam og Casablanca sammen igjen. Fotball her er ingen severdighet, men den dukker likevel plutselig opp – fra kafé-TV-en, drosjeradioen, og draktene på ungene.

Kvelden før jeg forlot Marrakech, gikk jeg tilbake til Jemaa el-Fnaa. Røyken var like tykk, grillbodene like tettpakket, mynteteen like overdrevent søt. Men nå kunne jeg skille lagene: først kryddermarkedets hete, så garveriets kalde mynte, deretter Saharas duftløse tørke, så riadens fuktige appelsinblomst, taginens stillferdige trekking og sukkeret i bunnen av teglasset. Det mest minneverdige med Marokko-reisen er ikke et enkelt stempel i passet – det er hvordan alle disse duftene har lagt seg lagvis i kroppen som en reiserute. Du tror du har gått gjennom et land, men egentlig er det landet som har ført deg – med nesen.