Japan-reise: En runde mellom regnlyd, fløytesignal og blå samuraier

VM-sendingen på Shibuya-krysset var stedet hvor Japan-reisen min virkelig begynte. Klokken ni om kvelden lyste alle fire røde lys samtidig, og fotgjengerne ble stående utenfor overgangsfeltet som vann som snart skal koke. Skjermen på TSUTAYA-bygget viste opptak fra det japanske laget før avspark, og blå drakter dukket opp én etter én i mengden. En kontormann klemte dokumentmappen under armen og sendte en talemelding til en kollega: «Hvis de vinner i kveld, bør vel morgenmøtet avlyses i morgen?» Eleven ved siden av lo høyt, men ingen ropte egentlig. Japanernes begeistring blir ofte holdt tilbake i halsen først – og når fløyta går, forvandles den plutselig til hele gatens kollektive gisp.

Før kampen begynte, kjøpte jeg en oden på nærbutikken. Reddiken hadde ligget i kraften til den var nesten gjennomsiktig, og taresmaken krøp opp langs kanten av pappbegeret. Ekspeditøren spurte om jeg ville ha sennep. Før jeg rakk å høre etter, hadde gutten bak meg i nummer 7-drakten allerede sagt «sukoshi» for meg. Han pekte på skjermen og sa Mitoma Kaoru er fra Kanagawa, og la til: unger fra Kawasaki har elvebreddens vind i beina. Jeg fulgte blikket hans mot gatekrysset – drosjer, paraplyer, supporterskjerf og dampen fra nærbutikken blandet seg. I det øyeblikket var fotball ikke sportsnyheter, men en duft av Tokyo langt på natt.

Dagen etter dro jeg til Yokohama, og da forsto jeg hvorfor japanske fans alltid kaller Endō Wataru «den stille kapteinen». Havvinden i Minato Mirai gjør deg usedvanlig våken. Utenfor Røde Mursteinsmagasin var det en far som lærte sønnen å sentre; hver gang gutten stoppet ballen for langt unna, kjeftet han ikke – han tuppet bare ballen tilbake og sa: «Mō ikkai.» Én gang til. Endō gikk ut fra Yokohama og ble senere den spilleren i Europa som aldri stjeler oppmerksomheten, men som alltid er på rett sted. Yokohama er likedan: havet er vidt, men byen bråker ikke – som en defensiv midtbanespiller som holder alt uro stødig oppe.

Når det regner i Arashiyama i Kyoto, faller lyden først på bambusbladene, så på paraplyen og til slutt i elven. Halvparten av turistene ved Togetsukyō-broen var borte. Rickshaw-førerne la håndklær over skuldrene, og hjulene knaste svakt mot de våte steinhellene. Jeg søkte ly i et lite tehus. Vertinnen satte varm hōjicha på bordet, og TV-en sto på uten lyd og viste sportsnyheter. Kubo Takefusa dukket opp på skjermen, og hun sa at historien om Kubo fra Nara blir fortalt av mange Kansai-supportere – som en gutt som løp fra en gammel keiserbys smug og ut på verdensarenaen. Utenfor begynte tempelklokkene langsomt å ringe, og jeg tenkte plutselig på fotballfløyta: den ene får deg til å stanse, den andre får deg til å løpe – men i Japan krever begge at du først lytter etter orden.

Da regnet ga seg mot kveld, gikk jeg ut langs bambusstien. Vanndråper fra bambusbladene traff meg i nakken, kalde så man rykket til. I suvenirbutikken langs veien hang det blå samurai-nøkkelringer på rad og rekke, side om side med lykkekatter og matcha-kjeks. To jenter inne i butikken diskuterte lagoppstillingen; den ene sa Mitoma burde kommet tidligere inn, den andre mente Kubo er bedre til å bryte gjennom. Stemmene deres var lave, og da de betalte, takket de nøye og høflig. For en som er på sin første Japan-reise, kan slik tilbakeholdenhet lett misforstås som kulde. Men ser man en kamp sammen med dem, oppdager man at lidenskapen er brettet pent sammen og lagt i lommen, og først hentes ut ved de avgjørende pasningene. Jobbvesken har lagnål, mobildekselet har spillerbilde, på toget bråker de ikke – men de holder pusten samtidig ved hvert eneste angrep.

På Kyoto stasjon traff jeg en eldre herre i dress. Han holdt en kveldsavis der sportsbilaget var brettet ut, og papirhjørnet var fuktig av regn. Da han så at jeg stirret på overskriften, vred han frivillig avisen litt mot meg og pekte på lagbildet av Japan: «Tsuyoku natta ne.» De har blitt sterkere. Ikke noe skryt, ingen forklaring – bare som om han sa at regnet omsider hadde gitt seg. Da toget kom inn, brettet han avisen pent sammen, nikket til meg og forsvant med strømmen inn i rulletrappen. En så kort setning sier mer om den japanske fotballtemperaturen enn en lang kommentar.

Vel fremme i Osaka drar Dōtonbori deg tilbake til bakken med luktesansen. Takoyaki-platene ryker av hvit damp, sausen er søt og blank; frityroljen fra kushikatsu-bodene setter seg i jakken og slipper ikke taket selv forbi Glico-mannen. Storskjermen langs kanalen viser repriser av Japans mål. Turistene løfter mobilen, de lokale gubbene stirrer bare på den siste pasningen og sier: «Soko, umai.» Der, akkurat der. Ved siden av en stående sushibar hører jeg to kokker krangle om Gamba Osaka og landslaget – én sier at VM får unger til å ville spille mer, den andre sier at unger må lære å stå i kø først, man kan ikke bare rappe ballen. Det høres ut som en spøk, men er veldig japansk.

Da natten ble enda mørkere, gikk butikkenes rullegardiner ned én for én, men frityrduften hang igjen i gatehjørnet – som en applaus som nekter å gi seg lenge etter kampslutt.

Jeg liker denne ærlige motsetningen. Tokyo klemmer hele verden inn i ett gatekryss, Kyoto oppbevarer regnlyden som en gammel bok, og Osaka brer appetitten og stemmen rett ut på gaten; men det som virkelig setter seg, er de små sprekkene man bare ser når man går der selv. På nattåpen nærbutikk smaker oden-buljongen av tare og søvn, tempelklokker og sluttsignaler kan begge få folk til å brå tie, på perrongen stiller folk i drakt seg automatisk i to rekker – feiringen får vente til alle har kommet seg hjem.

Før jeg dro, dro jeg tilbake til Shibuya. Ingen kamp på skjermen, bare reklame. Krysset slapp fortsatt folk over på minuttet. En liten gutt i altfor stor japansk drakt gikk bak moren sin og småtrippet en usynlig ball. Da det ble grønt, «stoppet» han ballen foran den hvite stripen og gikk ikke over. Jeg tenker at dette er det aller vanskeligste ved å skrive om en Japan-reise: du tror du har kommet for neon, templer, ramen og stjerner, men til slutt er det en gutt som stopper en ball ved rødt lys du husker. Japans fotballidenskap ropes ikke alltid ut; den gjemmer seg i Kanagawas havvind, Naras gamle veier, Yokohamas pasningsøvelser – og i hjertet til hver eneste person som kan vente på fløyta.