Min siste ettermiddag i Petra (Petra) rakte en beduinsk gutt meg en kopp te – han sa bestefaren hans hadde sett Lawrence

Min siste ettermiddag i Petra (Petra) rakte en beduinsk gutt meg en kopp te – han sa bestefaren hans hadde sett Lawrence

Den siste meteren av Siq (Siq). Den trange steinkorridoren åpnet seg plutselig etter hele 1,2 kilometer – Al-Khazneh (Al-Khazneh). Ikke på et bilde, ikke på et National Geographic-forside, ikke i en Indiana Jones-film – den var virkelig der, delt i to av et morgenlys som skrådde inn gjennom en steinsprekk, den ene halvdelen rosagull, den andre fortsatt i skygge. Bak meg sa noen stille 'Alhamdulillah' på arabisk. Jeg sto stille, nølte et øyeblikk mellom å puste tungt og holde pusten.

Så så jeg tilbake på Siq (Siq) – den steinkorridoren jeg nettopp hadde gått gjennom, glattpolert av to tusen års hestehover og kamelpoter – og begynte å tenke på hvordan alt dette hadde startet.

Tre uker tidligere satt jeg på en stol i Beijing (Beijing) og så på en VM-kvalifiseringskamp. Jordans lag spilte mot en motstander hvis navn jeg ikke husker. Et banner blinket over skjermen – 'The Chivalrous' – og et flagg jeg ikke kjente igjen. Jeg visste ikke hvor Jordan lå, visste ikke hvilket språk folk snakket der, visste ikke hvorfor laget kalte seg 'ridderne'. Noen på tribunen sang en nasjonalsang som var ute av tone, kameraet sveipet over ansiktet til en jordansk fan – han hadde rød-hvit-svart flaggmaling i ansiktet, og i øynene hans var det noe jeg trodde bare fantes etter å ha vunnet en kamp. Jeg husker ikke resultatet. Men jeg husker at jeg åpnet nettleseren og skrev 'jordan travel'.

Amman (Amman) er en by bygget på syv åser. Drosjen svingte seg oppover fra flyplassen, sjåføren stilte inn radioen på en libanesisk kanal som spilte gamle Fairuz-sanger, og sa så til meg via en oversettelsesapp: 'Amman (Amman) sine veier og jordanernes tålmodighet er det samme – de snirkler seg, men du kommer alltid frem.' Han slapp meg av utenfor en restaurant som heter Hashem (Hashem) – et sted som har holdt åpent i over seksti år og aldri stenger, med bare tre ting på menyen: hummus, falafel og flatbrød. Servitøren slengte en stabel flatbrød på den plastdekkede bordduken og sa en rekke ting på svært rask arabisk. Jeg forsto ingenting, men en annen gjest oversatte med et smil: 'Han sier – spis først, så snakker du.'

Neste morgen klokken seks sto jeg ved inngangen til Petra (Petra). Hvis du bare har én dag i Jordan, bør du gi all tiden din til Petra (Petra). Hver hundrede meter i Siq (Siq) har sitt eget mikroklima – ved inngangen er det fortsatt støy fra turister, men lenger inne hører du bare vinden og dine egne skritt. Av og til dukker det opp gamle helligdommer og kanalrester i fjellveggen, steinen formet av vind og vann til muskellignende former. Rundt 800 meter inn passerte en beduinsk gutt på et muldyr meg og sa over skulderen: 'Snart.'

Etter høydepunktet ved enden av Siq (Siq) satte jeg meg på en steintrapp rett overfor skattkammeret. Turister hastet rundt for å ta bilder, legge ut på Instagram og sjekke sidetallene i guidebøkene. Bare én person sto stille – en beduinsk gutt på tretten-fjorten år, med et rød-hvitt rutete skjerf rundt hodet, lent mot en søyle. Han så på meg, helte så en kopp varm te fra en termos og rakte den frem. 'Myntete,' sa han, 'du har gått så lenge, vannet ditt er tomt.' Teen var søt, med mye sukker. Jeg spurte hvor lenge han hadde bodd i Petra (Petra). Han sa: 'Jeg har alltid vært her. Bestefaren min var også her. Han sa han hadde sett Lawrence.' Han satte fra seg koppen og pekte nedover – mot de 800 trinnene til klosteret – 'Hvis du vil dit, bør du dra nå. Det blir for varmt om ettermiddagen.'

Natthimmelen over Wadi Rum (Wadi Rum) trenger ingen retorikk. Beduinguiden tegnet ruten for neste dags jeep-tur i sanden med foten og fortalte meg så en historie: Familien hans hadde bodd her i syv generasjoner, og hver generasjon ga ørkenen nye navn. 'Ørkenen forandrer seg ikke,' sa han, 'men menneskene som ser på den, forandrer seg. Derfor må navnene også forandre seg.' Han tente en parafinlampe og hang den utenfor teltet – den eneste menneskeskapte lyskilden innenfor en radius på femti kilometer – og pekte så mot Melkeveien: 'Se det stjernebåndet, vi kaller det 'kamelenes øyevipper'. Jeg så lenge på det og syntes navnet var mye mer treffende enn 'Melkeveien'.

Dødehavet (Dødehavet) har ingen bølger. Du går ut i det, vannet skyver deg opp til å flyte, men når du prøver å reise deg, føles det tyngre enn vanlig – all verdens tyngdekraft er konsentrert rundt anklene. Jeg fløt på overflaten i femten minutter, så over på Israel på den andre siden, så på ørkenveien bak meg i Jordan, og prøvde å sette sammen alle bitene av denne reisen. Jordan er et land uten olje som likevel har åpnet dørene for over tre millioner flyktninger. Ansiktet utad er Petra (Petra), men skjelettet er tålmodighet. Den tålmodigheten som sliper stein til templer, gjør ørkenen til et hjem og ser på gjester som en ære.

På avreisedagen dro jeg tilbake til den samme kafeen i Amman (Amman). Eieren kjente meg igjen, serverte meg en arabisk kaffe – usøtet, med tykt kaffegrut i bunnen. Han dyppet fingeren i kaffen som rant over kanten og tegnet en liten sirkel på bordet. 'Dette er Petra (Petra),' sa han. 'Du kommer tilbake.' Jeg spurte hvorfor. Han pekte på Jordans kampplan som hang på veggen. 'For neste gang Jordan spiller, kommer du til å se på.'