Senegal

Den første lyden på Senegal-reisen var ikke bølger, og heller ikke flyplasshøyttaleren – men en ball som traff en murvegg. Bilen kjørte fra Blaise Diagne-flyplassen mot Dakar; langs veien sto baobabtrær og vindblekede reklameskilt. Inne i byen ble havvinden plutselig salt, og trafikken like brått uten regler. Drosjer, hestekjerrer, mopeder, gateselgere og fotgjengere lignet en kamp uten dommer – alle kjempet om plassen, men uten at de egentlig kolliderte. På Yoff-stranden i skumringen hadde noen unger satt to tøfler som mål, og de spilte på den våte sanden helt til det ble mørkt. Ingen gressmatte, ingen drakter, bare en gammel ball og en gjeng gutter som ropte seg hese. I dét øyeblikket forsto jeg at «fotball + reise» i Senegal ikke betyr «se en kamp og reise litt samtidig» – det betyr å gå inn i et helt land via en eneste ball.

Gatefotballen i Dakar er rask, som selve byens åndedrett. Ballen triller forbi kaffetrallene, forbi føttene til gamle menn som reparerer fiskenett, og helt ut i veibanen – da tuter sjåføren kort, en unge henter ballen tilbake, og spillet fortsetter. Noen går i Manés 10-er, noen i Koulibalys grønne landslagsdrakt, andre er barbeinte. Spør du dem hvem de liker best, er svaret knapt nok et spørsmål: Mané. Det navnet er ikke kjendissladder i Dakar – det er et felles passord. En draktselger fortalte meg at Mané kommer fra Bambali sør i landet, gikk til Génération Foot i Dakar, og videre til Frankrike, Østerrike, Southampton og Liverpool, «men han har ikke glemt hjemmet». Han sa det mens han glattet ut en drakt som om han brettet ut et flagg.